Et siste innlegg – “Om stilen”

Jeg har kommet til den konklusjon at tiden er inne til å avslutte min studentblogg. Jeg sletter den ikke, alle mine oppgaver er fortsatt tilgjengelig for den som vil lese. Som en av mine medstudenter tidligere har skrevet, da vedkommende avsluttet sin studentblogg; kanskje vi treffes igjen, et eller annet sted på webben; dette nye kommunikasjonsmediet som har all verden som sitt nedslagsfelt og all verdens muligheter for kontakt med likesinnede.

Min masteroppgave har ført meg tilbake til 1500-tallet og Michel Eyquem Montaigne (1533-1592) og formen essay. Jeg vil avslutte med et siste innlegg. et sitat hentet fra hans “Essay” , bok III:

Om stilen.

… Disse skribenters språk har fylde og er belivet av en naturlig og jevnt strømmende kraft. Alt er epigram hos dem, ikke bare halen, men også hodet, maven og føttene. Det er ikke noe tvunget eller haltende, alle deler beveger seg i takt og harmoni. Det er ingen slapp og broddløs veltalenhet; den er følsom og sikker. Den behager ikke så meget som den nærer og henrykker, og de største ånder gripes alltid mest av den. Når jeg ser disse skjønne, levende og dypsindige uttrykksmåter, tenker jeg aldri på at det er godt sagt, jeg sier: det er godt tenkt!

Når disse edle ånder behandler og bruker språket, kommer det til verdighet, ikke så meget ved at de fornyer det, men ved at de utvider dets muligheter, og gjør det smidig og brukbart for nye tenkemåter. De skaper ikke nye ord, men beriker dem som er, utdyper dem og gir betydningen ny tyngde. De lærer språket å bevege seg etter nye rytmer, men alltid med smak og forsiktighet. At denne språkskapende evne ikke er blitt oss alle til del, vitner mange franske skribenter fra vårt århundre tydelig om (1500-tallet, bloggerens anmerkning). De er dristige og hovmodige nok til ikke å følge den slagne landevei; men på grunn av manglende oppfinnsomhet og finfølelse ødelegger de språket. Det blir bare affektasjon og bizarreri, kalde og meningsløse omskrivninger som ikke hever, men forflater stoffet. Når de bare kan boltre seg i nye uttrykk, gir de en god dag i virkningen. For å skape et nytt ord gir de gladelig avkall på det vanlige, som ofte har mer marg og kraft.

Vårt språk har rike kilder, men med formen står det dårligere til. Fra vårt jakt- og krigsspråk kunne man hente mange uttrykk, og det er et takknemlig område å låne fra. For det er med taleformene som med plantene: de forbedres og kvikner til nå de plantes om …

 

Hvis du ønsker å være forfatter, så skriv! (Epiktet (ca. 55-135 e.Kr., gresk filosof)

Forsythia

En vårlig smakebit fra hagen.

“Serendipity” i søking på nettet

Som en aktiv bruker av søkemulighetene på internet, har jeg i mange år har jeg funnet nyttig informasjon bare ved å søke på et enkelt ord. Tror nok  jeg kan påstå at jeg benytter meg av nettets mulighet for økt serendipity; nettet øker min evne til å finne verdifulle ting på uventede steder ved et lykketreff. Nå kan du argumentere med nettet ikke er et uventet sted, og det med lykketreff – jeg søker, derfor hjelper jeg lykken litt på vei – men likevel … Jeg vil knytte begrepet serendipity til min søking på nettet.

I dag søkte jeg, som et eksempel, på “serendipity, france” og fant en artikkel/et foredrag av Olivier Ertzscheid, Universitetet i Toulouse, og Gabriel Gallezot, Universistet i Nice. Tittel er fritt oversatt ”Formaliseringen av begrepet serendipity i søk på nettet”. Tema er definere og analysere serendipity i sammenheng med søking på nettet og demonstrere hvordan og hvorfor det er et verdifullt tilskudd når man skal innhente informasjon. Les mer her.

(Since the paper is published on the internet, I assume the wrighters have no objection to me linking to the same.)

Om Proust, Barthes og majones

Marcel Proust kunne sammenligne sitt verk “À la Recherche du Temps Perdu” (På sporet av den tapte tid) med en lappet kjole, med et teleskop, med en kirkegård …

Roland Barthes presenterer analogien majones i sin artikkel “Ca prend” (Det setter seg) om Prousts gåtefulle skapelsesakt. Om skillet i Prousts forfatterskap i 1909; ca prend - majonesen setter seg. Nå gjenstår bare og forbedre og legge til – forsiktig tilsette oljen. 

Appetittvekkende? Mer majones? Velbekomme!

“Forfatteren er ikke lenger ‘død’

- men tilbake som en uforutsigbar – og deltagende – størrelse.” Med henvisning, blant annet, til Roland Barthes essay Forfatterens død, tar Aftenpostens Kommentator sist søndag, Ingunn Økland, opp dagens forfatterrolle og litteraturforskning under overskriften Litteraturen ned på jorden. 

“Hva har skjedd?” Økland skriver hun finner flere gode forklaringer i boken Tekst og historie. Å lese tekster historisk. Universitetsforlaget, lansert forrige uke på Litteraturhuset. Boka tar opp den historiske vendingen i litteraturfaget, der litteraturen settes inn i en samtidig kontekst. En vei bort fra studiene av verk som “selvstendige estetiske størrelser løsrevet fra samfunnet”.

Et meget konsentrert uttrekk av artikkelen må være, ut fra min forståelseshorisont, at satsingen på faglitteratur og sakprosa er i ferd med å lykkes. Økland frykter at estetiske nyanser må gi tapt i den historiske vendingen. Her er det vårt masterstudium kommer inn …

Vil du vite mer om høstens humanioradebatt, som Øklands artikkel er en del av, les her debattinnlegg av forfattere av boka \”Tekst og historie .

“Hagedyrkerens august” av Karel Capek, utdrag

Karel Čapek, Et år i min hage, oversatt av Harald Thaulow, første norske utgave 1949, Oslo, Cappelen forlag, 2001.

“Den sanne hagemannen føler det i alle sine knokler at med august er omslagets tid kommet. Alt det som blomstrer , sørger for å blomstre ferdig så fort som mulig. Ennå har vi høstasters og krysantemum til gode, og så – god natt! Å, Vi gir oss ikke riktig ennå, du strålende phlox, du prestegårdsblomst, du gylne Helenium og gyllenris, du gullgule Rudbeckia, gylne Harpalium, du gule solsikke, vi gir oss ikke ennå, dere og jeg, å nei da! Hele året i gjennom er det vår og hele livet står i ungdommens tegn. Alltid er det noe som kan blomstre. Høst er bare en talemåte, da blomstrer vi på en annen måte, vi vokser under jorden, vi ansetter nye skudd, stadig er det nok å gjøre. Det er bare dovensakker med hendene i bukselommene som klager over de dårlige tider. De som blomstrer og bærer frukt, om det så er i november, kjenner ikke til noen høst, bare til den gylne sommer. De kjenner ikke til forfall men til spiring. Høstasters, kjære venn! Året er så langt at det aldri tar slutt.”

Vår forståelseshorisont

Hvor viktig er det å ta bevaring og overlevering av kanoniserte kunstverk på alvor?

Sitat: “Vår forståelseshorisont, for å bruke et klassisk Gadamer-begrep, utvides i den grad vi får formidlet fortidens tanker, handlinger, politiske omveltninger og den situasjonsforståelsen som var bakgrunnen deres. Forståelseshorisonten kan ikke fikseres, da vil en gitt måte å forstå verden på etablere seg som den rette, og perspektivfikseringen kan gjøre en blind for mektige krefter som raser i samfunnet. Dannelsen er ikke knyttet opp mot noen bestemte funksjoner i samfunnet, men problematiserer nettopp de enkelte funksjonene og dermed hele samfunnet sin totalitet. “I siste instans inneber danning innsikt i og stendig frigjering frå det som hindrar danninga”, skriver Jon Hellesnes, og han hevder at i det samfunn som “har eliminert danninga, vert samfunnet som totalitet ikke problematisert, og et slikt samfunn er totalitært.”"

Les mer om filosofen Gadamers og andres innspill om samme tema, i Trude Rønnestads artikkel Om dannelse og forfall i en tid som roper på klovner, 2002.

Les mer her

Docéndo díscimus

“Lest og skrevet” av Gordon Hølmebakk

Boktips!

Er du gått lei av å lese “skolebrød” i sommerferien? Skolebrød - fristende, smaksbomber av fint bakverk – som likevel, etter en søt, men kort, henførelse – etterlater deg litt klissete på fingrene og med en romlende, tom følelse i magen?

Hva med mer fiber, noe som du har glede av litt lenger? Så flyr ikke blodsukkeret opp og ned, og du kan stresse ned i sommervarmen.

Gordon Hølmebakks bok “Lest og skrevet. Artikler og essays” ble utgitt på Gyldendal i 2003. Hølmebakk er kjent for sine mange antologier, sin innsats for unge og ukjente forfattere, såvel som bevaring av gamle klassikere. Han var også ansvarlig for Gyldendals oversatte skjønnlitteratur fra slutten av 1950-årene, fram til 1997

Les om Lev Tolstoj, Rudyard Kipling, James Joyce, Marcel Proust, Karen Blixen, Johan Borgen, med flere. Mange kjente forfattere, men les også de som ikke er like kjente og som lett kan bli glemt, som Odd Hølaas, i Hølmebaks tekst ”Den siste gentlemann i Norge”.

Boken er et oveflødighetshorn av kunnskap om forfattere og litteratur. Samtidig er den en inspirasjon til videre lesning av mange spennende forfattere.

Kjøpes her.

Norsk miljøpolitikk i praksis

Stor skogbrannfare og nå katastrofebrann i Froland, hvilken beredskap har vi her i landet?

I dag fredag, 13. juni, har ordføreren i Froland , Sigmund Pedersen sett seg nødt til å kontakte sentrale norske politikere for å få hjelp til å slukke brannen. Det har ikke kommet noe initiativ fra de miljøbevisste styringsmyndighetene tidligere, enda brannen har vart i 5 døgn og ennå ikke er under kontroll. Tvert i mot. den sprer seg fortsatt.

Fra utlandet, derimot, har det kommet tilbud om hjelp. Et fly som kan dumpe 6 tonn vann og fylles opp igjen på 10 minutter, kan være på plass i løpet av 7-8 timer. Hva gjør politikerne? De sender justisministeren til Froland! Han rekker sikkert fram før flyet kunne vært der, men … Og så skal de ha krisemøte. Hva med å opprette en komité?

Om ikke annet, kanskje de forstår at ved en slik brann så er utslippet av CO 2 betydelig? Skader på skogen og dyrelivet trigger ikke de selvoppnevnte miljøpolitikernes miljøansvar. Uvitenhet, ansvarsløshet og handlingslammelse preger situasjonen.

Er det den norske dugnadsånden som skal slukke kaktastrofebranner? Er det for nær helgen, kanskje best å vente til mandag med å sette i gang tiltak? Kanskje er vi heldig og de klarer å slukke den selv i mellomtiden? Det er tydelig at beredskapen for storbranner som vi opplever nå rundt i landet ikke er god nok.

 

“Hagedyrkerens juni”, utdrag

Karel Čapek, Et år i min hage, oversatt av Harald Thaulow, første norske utgave 1949, Oslo, Cappelen forlag, 2001.

“Hvis det bare kunne nytte noe, ville hagemannen hver dag falle på kne og hans bønn ville bli omtrent slik: Herre Gud, gjør at det daglig regner mellom midnatt og klokken tre om morgenen, sånn omtrent. Men – ja. Du forstår nok – riktig langsomt og varmt så det kan trekke godt ned. Men pass på at det ikke samtidig regner på tjærenelliken, på Alyssum og lavendel og de andre plantene. I Din uendelige visdom kjenner Du jo til at der er tørrplanter, – hvis du vil, skal jeg skrive dem opp for Deg på en papirlapp. Gjør at solen skinner hele dagen, men ikke over det hele. (For eksempel ikke over Spirea eller Gentiana eller Rhododendron.) Og ikke for meget. Gjør at det blir godt med dugg og lite vind, nok av metemarker og ingen bladlus og snegler og ingen meldugg. Gjør at det en gang om uken må regne med fortynnet gjødselvann og guano. Amen. Slik kan De vel begripe at det må ha gått for seg i Edens hage. Hvorledes skulle eller allting ha trivdes så godt?”